I den nye boka til Astrid Sverresdotter Dypvik får vi nye historier om livet i DDR, men denne gongen er det enkeltskjebnar i Berlin ho skriv om.
Vi møter barna i Sachsenshausen, som vert skildra gjennom forteljinga til Sacha, Alexander Latotzky. Sachsenhausen som vart brukt som konsentrasjonsleir under andre verdskrig, vart under den kalde krigen ein straffeleir for fangar, som var plasserte der utan dom. Dei fleste visste ikkje kor lenge dei måtte vere der. Sacha kom då han var to månader. Etter kvart vart han tatt frå mora og send til ein barneheim. Anton Makarenko var den populære pedagogen på denne tida, og hadde sterk vekt på at kollektivet kunne utføre straff for å disiplinere barna:
«Ein kveld var det Alexander sin tur. Alle ungane var samla i matsalen. Alexander sto i midten. Dei andre stod i ein ring rundt han. Oppdragaren, den vaksne, stod ved døra. Så gav han signalet. Ungane kasta seg over Alexander. Dei sparka, slo, klorte. (…) Ungane gav seg ikkje før oppdragaren signaliserte at dei skulle slutte. Då trekte dei seg unna. (…) Alexander var åtte år og hadde prøvd å rømme frå barneheimen.»