«Du heiter Daniel. Du er ein sterk gut på ni år. Eg heiter Olaug. Eg er ei stor dame på snart førti.»
Slik er utgangspunktet for romanen Tung tids tale, ei mor som skriv til eit du, ein son med autisme. Mora skriv om fortvilinga over å ikkje strekke til, å vere utsliten og søvnlaus og kor vanskeleg det er å akseptere at guten har ein diagnose. Det er også vanskeleg å akseptere at sonen ikkje lenger er slik han var, og ho tenker fram det ho hugsar at han kunne før, og det er ei stor sorg at han ikkje er slik lenger.